Arsenal
Foto: Lloyd Morgan, CC

Arsenal har kommet seg gjennom overgangsvinduet med en rekke forsterkninger. Men, betyr det at the Gunners er et balansert lag av den grunn?

Balanse er Arsene Wengers store utfordring. Mot Everton stilte franskmannen i 4-2-3-1 for første gang på flere måneder. Pierre-Emerick Aubameyang var lagets spydspiss, mens Mesut Özil, Alex Iwobi og Henrikh Mkhitaryan på som de tre offensive midtbanespillerne.

Arsenal knuste Everton, i en kamp hvor Mkhitaryan noterte seg for tre målgivende, Aubameyang fant nettmaskene i debuten og Aaron Ramsey sikret seg hat-trick fra sin posisjon som midtbaneanker. Men, det skal sies, at Everton knapt kunne gjort jobben særlig enklere for Wengers gutter. Førsteomgangen er et kapittel Sam Allardyce ønsker å glemme raskest mulig. Muligens vil han likevel ha i bakhodet leiesoldaten Eliaquim Mangalas forferdelige forestilling i debuten.

Lørdagens Nord-London-derby vil bli en langt tøffere test for Arsenal. Tottenham har den typen balansert mannskap som Arsene Wenger burde kopiere. Spurs kan skilte med hardtarbeidende angripere, støttet av to dyptliggende midtbanespillere. Sistnevnte bidrar i tillegg med beskyttelse av et solid forsvar og en framifrå målvakt.

Skulle Wenger sende utpå samme lag som slo Everton, vil det etter alle solemerker skape problemer for Tottenham når de stormer i angrep. Samtidig vil de være sårbare på overganger. For Mauricio Pochettinos gutter har funnet seg vel til rette på Wembley nå.

Arsenals største problem handler om den sentrale midtbanen, hvor Granit Xhaka åpenbart ikke er i stand til å fylle en ankerrolle skikkelig. Likevel velger Wenger å stille med sveitseren uke etter uke. I tospann med 25-åringen finner vi Aaron Ramsey – en herremann som er altfor glad i å storme fremover i banen. Men, det er vrient å skulle benke en spiller som tross alt scoret tre mål forrige helg.

Det kunne vært fornuftig å inkludere Jack Wilshire i en midtbane-trio – et grep som trolig ville ført til at Iwobi måtte vike. Arsenal mangler allerede bredde i spillet, og ville slik sett blitt sårbare på kantene. Et annet alternativ er å spille med en backtreer, som også var formasjonen benyttet da de slo Spurs hjemme på the Emirates tidligere denne sesongen. Den samme taktikken viste seg imidlertid ubrukelig på sikt, ettersom Arsenal mangler solide midtstoppere.

Det finnes ikke noe opplagt svar på Wengers dilemma. Det skyldes at både han og klubbens høye herrer i mange år har ignorert de defensive manglene i spillerstallen til fordel for angripere. Og da har vi ikke nevnt Alexandre Lacazette – hvis spiss ble signert for £52.7 millioner så sent som i sommer. Nå spiller han annenfiolin for Aubameyang, med sporadiske innhopp på venstrekanten i møte med svakere motstand.

I mindre grad er det også et spørsmål hvordan man skal dytte både Özil og Mkhitarayan inn i samme lag på en god måte. Mkhitarayan fremstod som Özils perfekte erstatter. Men, nå som tyskeren har forlenget med Arsenal, kan nyervervelsen bli tvunget til å spille på kanten. Og det er som kjent en posisjon han ikke var særlig komfortabel med i Manchester United.

Ingen klubb kan noen gang ha altfor mange, gode spillere. Men, de kan ha altfor mange spillere som ønsker å spille i samme posisjon. På tampen av en lang trenerkarriere har Wenger altså et nytt stort, selvforskyldt problem å løse. Klarer han å løse det denne gangen?