Daniel Levy
Foto: Vinod Divakaran, CC

Når man taper åtte strake semifinaler i FA Cupen er det åpenbart at man ikke kan skylde på uflaks eller at man “tapte for et bedre lag”…

Tottenhams manglende evne til å vinne kamper når noe står på spill, er et psykologisk problem. Det har i det minste vært slik de seneste sesongene under ledelse av Mauricio Pochettino. Etter at argentineren overtok tømmene i Nord-London-klubben, har Spurs tapt en Ligacup-finale mot Manchester United, forrige sesongs FA Cup-semifinale for Chelsea og nå sist mot United. La oss heller ikke glemme at hvittrøyene har snublet i to etterfølgende gullrace.

Mens tidligere Spurs-trenere muligens kan ha hatt dekning for å hevde at mannskapet var svakere enn lagene de tapte for i semifinalene av FA Cupen, kan ikke Pochettino bruke samme unnskyldning. I løpet av de tre siste sesongene har Tottenham vært mer stabile enn klubbene de har tapt for i cup-sammenheng – Chelsea og Manchester United. De har likeledes vunnet over begge klubbene i Premier League en rekke ganger.

Hvorfor feiler Tottenham når de har press på seg, og når de har mulighet til å vinne et trofé? Spurs ledet 1-0 i oppgjøret mot Manchester United. De hadde mulighet til å øke ledelsen, og eide samtidig ballen mest. Likevel maktet de ikke å slå et lag de fullstendig dominerte på samme bane så sent som i januar. Den gang slo de Jose Mourinho & Co 2-0.

Det var i det hele tatt en velkjent forestilling for Tottenham-fansen. De har opplevd å laget har røket for Juventus i Champions League denne sesongen – til tross for at de var det beste laget over to kamper. Tottenham klapper sammen i viktige øyeblikk. Igjen og igjen.

I forkant av semifinalen var Pochettino opptatt av å tone ned betydningen av å vinne FA Cupen. Kanskje han trodde hva han fortalte det fremmøtte pressekorpset. Kanskje forsøkte han å ta presset av spillerne. Uansett hva meningen måtte ha vært var det feil.

Mens Premier League og Champions League naturlig nok er de viktigste turneringene for enhver toppklubb, må man gripe mulighetene til å vinne troféer når sjansen byr seg. Det å vinne kan gjøres til en vane, og Spurs trenger sårt å vinne noe. Hva som helst, for å endre mentaliteten. For i øyeblikket er vanen å tape store kamper.

Pochettino har gjort en ypperlig jobb med Tottenham, men han virker å stå ved et veiskille. Kyle Walker forlot klubben forrige sesong, og fremtiden til Toby Alderweireld, Mousa Dembele og Danny Rose er i det blå. Andre stjerner kan også komme til å fortsette karrieren andre steder, i jakten på troféer. For du skal være sikker på at spillere ønsker å vinne ting, selv om Pochettino virker å ha et ambivalent forhold til konseptet.

La oss ikke avskrive muligheten for at Pochettino kan løse problemet, for mannen har løst hver eneste floke han har fått servert etter at han ble ansatt. Han overtok en klubb som alltid gikk glipp av Champions League, til å være en fast deltager i turneringen. Fiasko i forrige sesongs gruppespill ble etterfulgt av seiere over Borussia Dortmund og Real Madrid inneværende. Det å spille på Wembley skulle være en uoverstigelig oppgave for Spurs, bare for å oppleve at de gjorde landslagsarenaen til sitt nye hjem.

Nå er det på tide med det siste steget. Pochettinos prestasjoner har utløst rettmessig skryt, men vi sitter med en følelse av at han må levere sølvtøy neste sesong. ”Utvikling” og ”Fremgang” er honnørord som bare holder i en viss periode, før fans og klubbeiere krever at et nytt kapittel begynner.