Manchester United - Old Trafford

Den gamle midtbanespilleren Ray Wilkins gikk tragisk nok bort denne uken. En stor fotballspiller, og en herremann som var forut for sin tid i æra hvor murbrekkere var høyere verdsatt en ferdigheter.

Gjennom 80-tallet var England velsignet med tre strålende midtbanespillere som kunne ha utfylt hverandre perfekt. Glenn Hoddle var geniet med blikk på langpasningen og spektakulære scoringer. Bryan Robson var den energiske boks-til-boks-spilleren, mens Wilkins var den dyptliggende playmakeren som kunne kontrollere kampen.

I disse tider ville enhver engelsk landslagstrener vært overlykkelig ved muligheten til å ha en slik trio til disposisjon. Wilkins kunne sørget for at overgangsspillet – fra forsvar til midtbane – forløp sømløst. Robson kunne ta ballen fremover på banen. Den gamle Manchester United-juvelen ville både vært scoringstrussel så vel som en ryddegutt defensivt. Hoddle hadde vært en 10’er, som ytte spissen støtte og som kunne true motstanderen med millimeterpasninger.

Dessverre var både det engelske landslaget og de fleste britiske trenere forlovet med 4-4-2-formasjonen. I så måte var det vrient å skulle dytte samtlige tre sentrale midtbanespillere inn i førsteelleveren. Mens Robson ble nasjonens kaptein, ble Hoddle og Wilkins nødt til å kjempe om den andre plassen i lagets midte. Ofte ble Hoddle dyttet ut på kanten for å gjøre plass til Wilkins sentralt.

Engelske supportere var ærlig talt ikke særlig fornøyd med Wilkins, noe som skal tilskrives en lite skjønnsom kommentar signert daværende Manchester United-manager Ron Atkinson. Han beskrev Wilkins som ”Krabben”, på grunn av spillerens hang til å spille ballen sidelengs. Det faktum at Wilkins gjorde så for å beholde ballen i laget ble ikke vurdert. Ikke til å undre seg over, i en æra hvor midtbanespillere – og ofte forsvarere – ble instruert i å få ballen frem til spissene så raskt som mulig.

Wilkins fikk med seg 84 landskamper. Men, i likhet med så mange engelske spillere – spesielt midtbanespillere før ham, satt man med en følelse av at landslaget ikke maktet å få det beste ut av ham. En moderne parallell er Michael Carrick – en spiller med lignende ballferdigheter og evne til å kontrollere kamper fra sin tilbaketrukne posisjon. Manchester Uniteds midtbanespiller fikk kun 34 kamper, og ble stort sett oversett mens en rekke landslagstrenere forsøkte å kombinere Steven Gerrard og Frank Lampard.

Paul Scholes var en annen med ferdighetsregister som passet for en slik dyp rolle. Men, han pensjonerte seg tidlig fra landslagsfotballen etter å ha sett seg lei på å bli bedt om å bekle venstrekanten. Hvor viktig en spiller av et slikt kaliber er, er noe man har skjønt på kontinentet. Det har tatt sin tid, men det begynner å synke inn i England også.

Hva England mangler før sommerens Verdensmesterskap i Russland, er en midtbanespiller som nettopp Wilkins, Carrick eller Scholes. Enkelte ganger verdsetter du ikke hva du har før det er borte. Og man kan bare håpe at Ray Wilkins – og andre med ham – kan tjene som en påminnelse.